Ville, vakre, late Laos

Det er 12.12 og klokken har passert 12.12. Vår orginale plan var selvfølgelig å benytte sjansen til å gjøre noe spektakulært på dette tidspunket. I stedet sov vi lenge, og hadde så vidt rukket å krabbe oss ut av senga og mot Joma, bakeriet vi har blitt stamkunder på. Men det gjør ikke noe; vi er i Laos, og det er spektakulært nok i seg selv.

«Sabai dee», sier alle vi møter i dette landet. Folket er veldig hyggelige her, de vender seg fortsatt til turismen, og har ikke blitt masete enda, slik de har blitt i mange andre Sør-Øst Asiatiske land. Selve landet er blant de vakreste jeg har vært i, og står høyt på lista sammen med New Zealand og Norge. Det er grønt så langt øyet kan se, høye fjell, dype daler og elver som snurrer seg gjennom landskapet. De er fortsatt et «nytt» land innenfor turismen, og har ikke blitt trampet ned enda.

 

Vi begynte eventyret vårt i Pakse. Kanskje ikke den mest spennende plassen på jord, men fortsatt omringet av det grønne landskapet. Derfra tok vi nattbussen opp til Vientiane, hovedstaden. Laos har tidligere vært styrt av Frankrike, og resultatet er en fin blanding av det laotiske og franske. Her finner man templer og franske bakerier om hverandre. Vientiane er ikke plassen får å miste noen kilo (det står det til og med i guideboka), da det er bakerier og god mat på alle hjørner. Laos er strengt på enkelte områder, og for å holde landet rolig stenger alt før midnatt. Men for de som enda ikke er trøtte, flytter galskapen seg fra utestedene til bowlinghallene utenfor byen. Nei, det er ikke tull. Når mor og far har lagt seg, danser turistene i bowlinghallen.

Dusteturisten foran Patuxay i Vientiane

3 dager i hovedstanden gikk fort, og vi tok bussen til Vang Vieng, en liten by 4 timer nord. Denne byen er kjent for tubing. I elva som renner forbi er det ikke uvanlig å se backpakere seile forbi i kjempebaderinger. Fram til sensommeren i år, var det barer langs hele elva, og man kunne tilbringe flere timer i baderingen sin mens man tubet fra bar til bar. Uheldigvis har det skjedd nok ulykker i denne elva, og alle barene har nå stengt. Hege og jeg fikk derfor ikke tubet, men vi padla i kajakk ned elva i stedet. Edru til og med. 

Vi har blitt beingode på å padle i kajakk

Vi fikk riktignok ikke tubet nedover elva, men vi fikk tubet inne i en gruve!

På turen fikk vi laotisk grillmat. Ikke gæli.

Vang Vieng er også kjent for høye fjell, gruver, klatring og Friends. Gode, gamle Friends blir spilt hele dagen på annenhver restaurant. Her ligger man i sengesofane og spiser stekt ris, mens man kommer over fyllesjuka og ser utallige episoder Friends.

På leit etter en gruve utenfor sentrum var vi helt på jordet. True story.

Som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, blir det fort rotete når man pakker ut av sekken.. Man blir også sliten av å padle hele dagen..

Turen gikk videre nordover til Luang Prabang, en tidligere hovedstad i regionen. Turen hit, over fjellet, var humplete og svingte, og det var nesten så jeg følte en hjernerystelse komme snikende. Når jeg endelig hadde klart å duppe av litt, våknet jeg opp i luften, grunnet den evighullete veien. Men turen var verdt det, byen ligger fint plassert ved siden av Mekong-elven , med fjelltopper på alle kanter. Det sies at Luang Prabang er juvelen i Laos, og det sies også at Laos er høydepunktet i Sør-Øst Asia. Etter å ha vært her i noen dager, kan vi nå si oss enige. Hver kveld mellom 18 og 22 er det nattmarket. Et nesten uendelig marked der man kan kjøpe skjerf, bilder, smykker, og alt som følger med på et marked. Rundt oss er det elver, fosser og fjell. Mandag dro vi på dagstur som startet med elefantridning, etterfulgt av et besøk til Tad Sae Waterfall, og avsluttet med en 2 timers kajakktur på elva. Selv om guiden vår var en av de mest ubrukelige menneskene jeg vår borti (Hege dreiv hele tiden å mumlet om at hun skulle slå han ned med åra si), var turen opplevelsesrik og bydde på mye utenom det vanlige. Hallo, vi ridde på elefant! 

Kveldmarked!

Midt i sentrum av Luang Prabang ligger Phou Si, en fin liten topp der mange velger å få med seg solnedgangen.

Det var langt ned. Etter en times tur på denne giganten er man minst like sliten i kroppen som om man skulle gått sjøl med en elefant på ryggen.

Etterpå mata vi Ping Pong med bananer og sa takk for turen. Ping Pong syntes det var topp med banan.

På kvelden møtte vi Ole (galingen vi gikk på skole med i Hoi An). Han hadde finne seg noen australiere, og vi endte med å henge med de resten av kvelden. Når alle utestedene hadde stengt tok vi tuk-tuk til bowlinghallen og fortsatte moroa. Hege og jeg vant første runda (jeg rulla strike 2 ganger på rad og fant ut at jeg er bedre til å bowle med øl i magen). Hege var mest opptatt å spise nudler. 

Hege er best, ingen protest

Nudler og øl. En fin kombo, særlig når man bowler.

I går tok vi minibuss 3 mil utenfor byen, og besøkte Kuang Si Waterfall. Dette var enda finere enn det forrige, med blått vann, flere etasjer og høyt fossefall. Man fikk følelsen av at man var på settet til en eventyrlig disneyfilm.. Det første som møtte oss var selvfølgelig Ole som lekte Tarzan oppe i et tre.

Ole i kø for å slenge seg fra tre til halv fire

Ta-ta

Her står vi på en bru med firreåførti andre turister og tar bilde. Typisk.

 

Nå har vi sitte på Joma i 3 timer og skrive blogg. Nettet er ubertreigt, og det har tatt over 2 timer bare å laste opp bildene. Vi har rekke 2 måltider iløpet av oppholdet vårt her. Hege og jeg er glade i mat. Nå er vi leie, og må ut å kjøpre bussbillett til imorgen. Da blir det en 10 timers busstur over de humplete og svingene fjellene tilbake til Vientiane. Derfra blir det strake veien med tog til Bangkok, og videre hjemover den 18 des. Uff og hurra samtidig :)